Etappen var egentlig lagt opp, med overnatting i Gallivare på et B&B. Det var bare det at stedet så litt skummelt ut, og såååå tøff er jeg jo ikke... da var det bedre å kjøre videre og se hva som måtte dukke opp. Det dukket aldri noe opp, og jeg begynte å planlegge og ligge i bilen. Når det plaskregner hele tida, blir det liksom ikke noen fotostopp, heller. Jeg var i kjøremodus, kvelden var lys og fager, tross regnet, og jeg kunne nyte å bare kjøre overendeløse vidder. Måtte være litt obs på reinsdyr i veien, noen harepuser, en rev og noen storfugl som spankulerte vårkåte i veigrøfta. Ikke mange synes det var noen mening i å kjøre denne veien fra Gallivare opp mot Karesuando en onsdagskveld, så jeg hadde veien nesten for meg selv.
Så var det turens skumleste etappe, nemlig et stykke vei gjennom Finland. Jeg merket skuldrene var i høyde med ørene, men så ikke et eneste menneske, bare disse reinsdyra. Og da jeg nærmet meg grensen til Norge igjen, var det en utrolig lykkefølelse at P1 var tilbake på radioen. Jeg hadde hørt svensk radio i nesten en uke nå, og slo over til finsk gjennom Finland, det forsto jeg jo ikke et kvekk av. Visste ikke at jeg var sååååå 'nasjonal' av meg, nei. Enorme vidder så langt jeg kunne se i regnværet, nydelig bare å la bilen gå...mil etter mil...
Nærmet meg Kautokeino, og en campingplass dukket opp. Klokka var blitt 21.30, det var dagslys fremdeles, og det var først da jeg gikk ut av bilen at jeg merket hvor sliten jeg var.Merkelig...hadde jo bare kjørt 75 mil !!! Fikk hytte, pusset tenner og var moden for senga 'at once'.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar